Jonas ble funnet i april 2005 ved Vinterbro. Han hoppet foran bilen vår og holdte på å bli påkjørt... Jeg og Christopher løp etter han og til slutt ble han så sliten at han la seg rett ned. Vi tok han med hjem og hang opp lapper rundt der han ble funnet, men ingen etterlyste han. Pappa var vel først litt oppgitt da jeg kom hjem med enda en kanin, men etter å ha fått han plassert i fanget og blitt forklart situasjonen ønsket han Jonas velkommen med et smil. Pappa ble etterhvert veldig glad i Jonas, og man kunne ofte se han sitte ute og lese avisa med Jonas løpende rundt.
Jonas var en veldig spesiell kanin. Han var nesten mer som en hund... Han er den tammeste og mest kosete kaninen jeg noen gang har hatt. Dette er kanskje fordi han er guttekanin, men jeg tror han også egentlig var litt glad og takknemlig for at vi tok oss av han. Jonas ville alltid ut av buret for å bli kost med og gjerne løpe litt fritt. Og det var ikkeno problem, han løp bare mellom bena på oss som en hund, og kunne komme hvis vi ropte....
Jonas var veldig glad i jentekaniner og i mai 2005 fikk han komme på besøk til en jentekanin og parre seg med henne. Dette satte han nok veldig stor pris på, og han stilte opp enda en gang. Jonas var veldig glad i Tussi, så når pappa bygde utebur til han og Tussi, foreslo mamma at de skulle få nettingvindu så de kunne se hverandre. Og det tror jeg de satte veldig stor pris på begge to, i hvertfall Jonas som ofte viftet litt med utstyret sitt i nærheten av Tussi.
Dette året hadde Jonas begynt med kaninhopping. Han var i begynnelsen mest interessert i de andre jentekaninene, men etterhvert hoppet han litt. Han var en veldig morsom kanin som likte å grave hull i hagen for så å "bade" i det etterpå. Han kunne hoppe i helt merkelige vinkler, og når han hoppet flagret ørene på hver sin side og da så han kjempesøt ut...
Antageligvis har Jonas fått noen ulumskheter i vannet siden det er museår, og så fikk han nok i følge dyrlegen nyresvikt som følge av det... Han døde så altfor tidlig... I armene til de som elsket han mest...
Hvil i fred Jonas... Vi savner deg...
Jonas og jeg i mammas klasserom i mai 2005.
Venter spent på å åpne pakke, julaften 2005.
Hva er vel bedre enn å grave hull og bade i kald jord...
På kaninhopping med Astrid
1 kommentar:
Huff stakkars Jonas... Husker han tuslet rundt her hos oss den gangen dere hadde funnet ham... Søt, men luktet ekkelt.. God helg!
Legg inn en kommentar